Det gjelder så klart hele landet også, snakker da om fattigdom i gamle dager.
På 1800-tallet ble det etablert mange bygårder som tvangsarbeid anstalt som i de fleste tilfeller huset byens "uverdige fattige" Et opphold på en tvangsarbeid anstalt ble både brukt som straffemetode og som et minimumstiltak mot fattige som myndighetene ikke ville understøtte.
Hvem ble understøttet?
Fattigloven av 1863 opererte med tre kategorier klienter:
1. Foreldreløse barn og sinnsyke.
2. Gamle, syke og vanføre.
3. Friske folk som ble understøttet.
I den siste kategorien skulle regelmessig understøttelse bare skje med fire grupper. Barn som var forlatt av foreldrene eller som måtte skilles fra disse på grunn av slette levned. Enker med barn. Ugifte kvinner med barn. Forlatte koner med barn.
I tillegg kom de som ble forpleid i sykehus, sinnsyke asyl eller abnorme anstalter, samt de som mottok særunderstøttelser, det vil si hjelp til å dekke lege eller medisin regninger, betaling for jordmor eller innleggelse på friplass på fødestuen og sist men ikke minst gravferdshjelp.
 |
Fra en bakgård i Oslo.
De som kunne understøttes med penger, skulle understøttes med det. Ellers skulle de plasseres i fattigstuer, arbeidshus eller til forpleining i private hjem. Det siste var særlig utbredt for sinnsyke og barn |
 |
Kan ikke ha vært lett å få et måltid om dagen, fra et suppekjøkken.
|
Dette var deler av gamle dager og tenk at slik er det ikke i dag, eller er det det?
Jeg møtte en sliten kar utenfor XXL for en stund siden, han kikket på meg og jeg kikket tilbake og det virket som om det gå en åpning for et spørsmål. Det gjorde vondt da og det gjør vondt nå når jeg tenker tilbake. Han spurte om jeg hadde noe penger til mat, det så ut som om han trengte det. Jeg svarte ja og at jeg kunne kjøpe noe til han. Hva vil du ha og vil du ha noe å drikke ved siden av? Er det for mye å be om en Fjordland med kjøttkaker? Nei det er det ikke repliserte jeg og jeg spurte hva han ville ha å drikke på. Han ville gjerne ha en Solo og det fikk han. Jeg handlet også inn to sjokolader så han fikk en slags dessert. Møtte han på utsiden igjen og han fikk en pose med det han spurte om pluss en femtilapp. Han fikk også da beskjed om at jeg kjøpte to Troikaer som dessert. Å se at et menneske lyser opp var i allefall ingen overdrivelse når det gjaldt han her. Dette møte fulgte meg i lang tid og jeg har ikke glemt det ennå for å si det sånn.
Episode to skjedde på gamle biblioteket i Tønsberg. Jeg laget mat til et bryllup, 60-70 mennesker og de fikk en hyggelig tre retters meny. Etter endt servering så trekker vi litt frisk luft på baksiden, der hvor kjøkkenet er. Serverings personalet og jeg nyter en liten velfortjent pause i sommerkvelden. Da dukker det opp 2 slitne karer og spør om de kan få litt vann, selvfølgelig sier jeg og gir de vann. Åh her lukter det godt hva har du laget spør de? Helstekt indrefilet, god sås og grønnsaker med potet båter. Vi dere ha en tallerken med litt mat spør jeg? Ja takk svarer de begge to, de får maten servert på samme dekketøy som bryllups gjestene og rigger seg til på utsiden. Jeg blir litt opptatt med mitt og de dukker opp i døråpningen og takker hjerteligst for maten. Bare hyggelig og det skulle vel bare mangle sier jeg. Det er da de sier at det ikke er lett å være utenfor i Norge. Det er nå det begynner å gå frysninger nedover ryggen på meg og tårene presser seg frem. De hadde puttet restene i en bærepose for de klarte ikke å spise opp alt, for som de sier det er ikke hver dag de har noe å spise. Da begynte tårene å renne, det gjør de nå også når jeg skriver dette. Sånn er det gitt når man har falt på utsiden av samfunnet. Disse gutta har på mange måter falt mellom to stoler og de blir ikke så lett plukket opp av samfunnet. Min fattige trøst er at jeg ga dem en god kveld og jeg kjente på takknemligheten i lang tid etterpå. På den annen side hva mer kunne jeg gjort?
Dette var et lite avbrekk på bloggen mellom to kurs, neste som kommer er at kurs med Findus.
