Skarpretter

Opprinnelig var bøddelen (av tysk buttel) skarpretterens assistent. Mens skarpretteren foretok avrettingen av personer med skarpe våpen, sverd eller øks, brukte bøddelen andre metoder, henging, bålbrenning osv. Bøddelen var også den som foretok tortur som avstraffelse for en forbrytelse. Etter hvert ble imidlertid bøddel og skarpretter to synonyme begreper.

Yrket bøddel gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. En bøddel ble sett på som uren og man kunne ikke røre ved en ting en bøddel hadde rørt og for all del ikke håndhils på en bøddel. Akkurat som kongeslektene giftet de seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.

I norsk historisk lovverk forekommer ikke betegnelsen bøddel, den offisielle betegnelsen er skarpretter. I Nord-Norge het det "mestermand". Den latinske tittelen carnifex ble brukt blant annet om Bodø bøddelen Christopher Carnifex ved folketellingen av 1701. Fra gammelt av hadde de fleste større byer og land distrikter egne skarprettere. Etter hvert som dødsstraffen ble sjeldnere og mindre hyppig iverksatt i Norge fra 1750 av, ble skarprettere gradvis redusert. Samtidig ble skarpretterens lønn og anseelse høyere. Opprinnelig ble lønnen utredet av de større byene, men i tillegg måtte hvert hus på landet svare "mestermandstold". Dette måtte skarpretteren selv innkreve og han hadde få makt midler hvis det ikke ble betalt. (tenker jeg hadde betalt ganske raskt om det stod en bøddel på døra mi....)

Opprinnelig var en rekke av våre skarprettere benådede straffanger, eller i noen tilfeller dødsdømte forbrytere som ble benådet. Utover 1700 tallet begynte de egentlige skarpretterslektene å etablere seg i de større byene, slik som familien Lædel i Christiania. I Bergen og Trondhjem hadde skarpretterne også kirurgi som bierverv, til dels med protester fra de vanlige kirurger i de nevnte byer. I Christiansand unngikk skarpretter Froholdt det problemet ved å praktisere som dyrlege. De nord-norske bødlene var ofte bønder eller likefrem husmenn og betydelig underbetalt i forhold til sine kolleger lenger sør.

Dette var i det minste fort overstått.

Det var det herrens år 1801 en skarpretter for hvert av stiftene Akershus, Christiandsand, Bergenhus og Trondhjem samt en for Helgeland, en for Lofoten og Vesterålen (betjente også Senja og Tromsø) og en i Finnmark, i alt 7 stykker. Skarpretteren i Christiania var også militær skarpretter for hæren. marinen hadde ikke egen skarpretter. Den norske skarpretteren hadde fra begynnelsen av oppgaven å henrette folk med sverd (frem til 1780) eller øks, brenne dem levende (frem til 1757), brenne halshuggede lik (frem til 1833) henge dem (frem til 1789) og teoretisk måtte han også kunne drukne dem. Han skulle også brenne bøker og skrifter hvis nødvendig, brennmerke tyver i pannen eller på ryggen. Hugge av hender eller fingre på falsknere og menedere og stå for tortur av grove mordere og majestetsforbrytere. Innenfor militær strafferett måtte han i tillegg kunne radbrekke.

Skarpretter embedet ble i 1806 i Lofoten og Vesterålen inndratt etter Jens Fredriksens død og skarpretteren for Helgeland og Salten fikk hele området opp til Finnmark. Skarpretteren i Christiandsand Nils Froholdt døde i 1824 ble embedet stående ledig. Da skarpretteren Sivert Nielsen døde i 1832 ble heller ikke hans stilling besatt. Den 19 desember 1837 ble det så gjort en revisjon av skarprettervesnet slik at Christiandsands stift ble delt mellom Akershus-skarpretteren (som fikk Telemark og Agder fylkene) og Bergenhus-skarpretteren (som fikk Rogaland) Skarpretteren i Trondhjem skulle overta hele Nord-Norge så snart skarpretteren i Helgeland døde. Den 2 juli 1849, da den trondheimske skarpretter Lars Hyll hadde sagt opp sin stilling, ble det bestemt at det kun skulle være en skarpretter i hele landet, vervet gikk til den bergenske skarpretter Samson Isberg. Fra 1868 var det Theodor Larsen som var rikets skarpretter, han forsto de siste fire henrettelsene som ble utført med øks i Norge. Da dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 ble tittelen skarpretter ikke tatt opp igjen.

Litt om å radbrekke.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at den dømte var blitt ført opp og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord, gjerne noe om kongen og guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Den dømte fikk sine klær skåret av slik at han stod naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene på hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk å knuse leddene i kroppen til den dømte. Ett etter ett. Dersom den dømte besvimte, ventet bøddelen til han våknet, så brakk han neste ledd. Dette kunne skje oven ifra og ned, eller ennå verre (som om dette ikke var gæli nok) nedenifra og opp. Jeg kan ikke tenke meg en verre smerte enn å få knust anklene.... Når den dømte tilslutt døde, det kunne ta flere dager, så ble liket hengende på dette hjulet i flere dager, noen ble hengende i flere år. Dette til spott og spe og til skrekk og advarsel for andre i samfunnet. 

Dette må ha vært en grusom måte å rusle på.

Skarprettertakster.

På 1700 tallet opererte skarpretteren med følgende takster for sitt arbeid.

* For å slå i stykker armer/ben, 14 riksdaler

* For et hode avhogd med sverd, 10 riksdaler

* For å brenne en kropp, 10 riksdaler

* For et hode avhogd med øks, 8 riksdaler

* For pisking, 5 riksdaler

* For å hugge av en hånd eller fingre, 4 riksdaler

* For et brennmerke, 4 riksdaler

* For å grave ned en kropp, 3 riksdaler

* For hvert knip med glødene tenger, 2 riksdaler

Dette var litt av en prisliste