Noen som husker denne.

Fra Norske Talenter mener jeg å huske. Slam poetry og her satt gråten i halsen det må innrømmes.
Les og reflekter selv, det er en virkelig bedriten verden vi lever i. Kanskje ikke i Norge, kanskje ikke i Sverige, men...

To små kids

To små kids, kanskje 10 kanskje 11. En har et tak, nok mat, han har frihet til å velge, mens en står i kø for brød og noe vann det er farlig å svelge.

En tror han trenger en Ipad, en Ipod ,en  Iphone og alt som kan kjøpes for penger, mens en søker ly for noen flyvende droner og bomber som sprenger.

To små kids med noen kilometers avstand er som at en blir gitt til gud og en blir gitt til satan.

For en går i mørket, skumle ruiner, han lister seg på tå mellom skuddhull dusiner miner og krater, mens en går i gode trygge, godt patruljerte og opplyste gater. Det ene hjertet elsker, det ene hjertet hater.

En får alt han peker på og leker når han vil, mens en må leke gjemsel for han vil ikke bli streker på en liste over kills, mens de skulle ha vært barn begge to. En ble han viltre som falt ned og slo seg med en mor til å trøste, en ble en mann kjapp alltid på jakt etter mat til sin søster. Han var alltid varsom, ranet for sin barndom, det er ingenting han har som minner om et barn som lever som et barn skal.

For styrken er i antall og så om de er barn, så lenge de har våpen og tenker som en mann skal.

En blir bevæpnet med bøker med løgner presentert som sannhet blandet med digitale øyner presentert som trygghet, en stygghet som nobelt og ondskap som godhet.

Alle her kan se det er noe som ikke stemmer, når en er alltid sulten og en ser mer enn han kan svelge, og jeg snakker om to små kids, kanskje 10 kanskje 11.

Marius Abrahamsen 29

«Kunsten av krig», «Ingenting» og «To Små Kids» er tre dikt Marius ofte konkurrerer med på slampoesiscenen. Her bruker han munnen eksplosivt for å fortelle om krigens natur og snakker lavmælt om uteliggeren vi ikke burde overse.