Mitt første møte med Helse Norge.

Høres kanskje litt rart ut, men en liten forhistorie kommer først. Da jeg var 5 til 6 år gammel ble jeg lagt inn på SIV (Sentralsykehuset I Vestfold) Altså sykehuset i Tønsberg, det er også helt feil å kalle det sykehus, hvorfor ikke helbredelsens hus, la oss være litt Ringens Herre og kalle det det.
Jeg svimet støtt og stadig av, tror vi kalte det fallesyke eller noe slikt noe. Husker veldig godt disse matronene av noen sykepleiere, de var nesten som tatt ut av en skrekkfilm. De var strenge, jæv... strenge. Når man er en liten gutt, helt alene på et sykehus, da er man liten og redd da. Husker veldig godt de kom inn på rommet om kvelden og slukket alle lysene og tredde et "forkle" over en lampe så det ble natt lys. Så fikk vi beskjed om å være stille til morgen kom, koselig, not....

Det skulle gå ca 50 år før jeg skulle oppleve dette sykehuset igjen. Kort fortalt så fikk jeg et hjerteinfarkt på en onsdag men avfeide det som senebetennelse i skuldra, så feil kan man ta gitt. Gikk med dette infarktet helt til langt utpå lørdagen før jeg ringte legevakta. Hadde jo veldig atypiske symptomer skal vite... Da begynte ting å skje i rask rekkefølge, ble sendt ned til akutt mottaket. Ja jeg går ned sier jeg, du skal ha en ambulanse ble det replisert, jeg går sier jeg og jeg gikk. Ble også der koblet på en masse sensorer for EKG. Ligger og har det egentlig ganske bra da det kommer en lege og forteller meg at jeg har et hjerteinfarkt, du skal inn på Riksen nå! Da kommer det to rødkledde engler, les ambulanse folk, to søte damer døpt Anna og Anne, vi ble presentert for hverandre og Anna kjørte og Anne skulle holde meg med selskap bak. Jeg flyttet meg selv over på bilbåra eller hva det nå heter. Det er jo også første gangen jeg har ligget baki en slik trompet taxi og veien til Riksen gikk unna på 45 til 50 minutter,

Fra Trompet taxi`n bildet er litt uskarpt men det er fordi Anna kjører så fort....

Anna kjørte meget sterkt. Det er mulig at Anne skvatt litt da jeg plutselig sier at nå ser jeg lyset, skikkelig motsol som kom inn midt i ansiktet mitt. De stod å ventet på oss når vi ankom Riksen og det gikk i full fart inn på operasjons salen, jeg flyttet meg selv over på dette operasjons bordet, takket Anna og Anne for en hyggelig tur og før jeg visste ordet av det så var jeg stukket hull på, på venstre håndledd så gikk det inn kontrast væske og på høyre håndledd så gikk legen inn i hovedpulsåra med noen slanger samtidig som han så på en skjerm hvor denne blokkeringa var, meget imponerende. Det hele var så vakkert og utrolig proft at jeg savner ord, jeg fikk ikke noe annet enn litt lokalbedøvelse på høyre hånd og ei heller fikk jeg morfin eller annet under trompet taxi turen. Fikk blodfortynnende rett i åra og sikkert noe annet. Var hele tiden meget våken og pratet og spøkte litt med de folkene som var rundt meg. Makan til opplevelse, vennlighet, omtenksomhet og omsorg er det lenge siden jeg har opplevd.
Må jo bare innrømme at jeg skjønner mindre av alle ord og utrykk som de bruker men det gjør meg ingenting i grunnen, jeg har det bra og jeg lever er vel det viktigste akkurat nå. De spør stadig om åssen jeg har det og nå så sier jeg at jeg merker at jeg blir litt kvalm, et lite øyeblikk så setter vi inn noe i pvk`n din, det går 25 sekunder så er kvalmen som blåst bort, fanfuckintastisck. Vet ikke helt hvor lang tid hele inngrepet tok men plutselig så er jeg ferdig og jeg er nå utstyrt med to stent.

To slike har jeg nå i kroppen.

Jeg fikk da to slike etter hverandre i en rekke og det hele uten store inngrep, kun et lite hull på høyre håndledd, som overhodet ikke synes idag.
Ble trillet opp på overvåkningen , der ble jeg utstyrt med EKG igjen, eller det er sikkert mer riktig å si at jeg ble koblet til en stasjonær EKG maskin igjen og ble utstyrt med to drypp. Fikk servert kveldsmat av en utrolig hyggelig Svensk anestesi sykepleier som heter Johannes, han kan liksom ikke gjøre ting godt nok for meg og Håkon en kjekk kar i fra Asker som har gått igjennom det samme som meg. Så fikk jeg besøk av konemor og datter og en meget kjekk Christoffer som kjørte dem inn, ble kanskje litt mye for konemor dette her. Etter en, etter forholdene, god natt så kom jaggu meg Johannes og spurte om åssen frokost vi ville ha. Før han kom så våknet jeg av en alarm på mitt utstyr og tenkte nå dauer jeg vel, men det var bare en alarm som fortalte at det ene dryppet var tomt, snakker om å skremme en uskyldig  mann. En stor stor takk til alle sammen inne på riksen og jaggu meg på formiddagen så gikk det tilbake til SIV med trompet taxi igjen men denne gangen uten trompet påslått.
Blir tatt så godt imot på SIV og kommer inn på et tre manns rom hvor det ligger to karer og sjekker meg ut når jeg blir trilla inn. Praten kommer raskt igang og det er Bjarne og Per, Per en gammel hvalfanger og har mange flotte historier å fortelle, han er kun 91 år gammel og meget sprek.
Nå er klokka ca 12.00 på søndag og her skal jeg ligge noen dager til overvåking og det føles betryggende på mange måter. Her blir jeg sjekket for blodtrykk og EKG flere ganger i timen føles det som. Det vondeste med hele oppholdet er når disse fantastiske sykepleierene river av disse sensorene til EKG`n. Jeg skjønner ikke åssen damer fikser Brazilian waxing jeg, men det ser ut som om det gjør mer vondt for dem enn for meg så jeg koser meg med det. Har noen hårløse flekker her og der på kroppen nå

Per er ivrig med Ipad`n sin her på vei bort til Bjarne ;ø)

På mandags kvelden kommer "Jenny" inn med piller til alle mann men ikke til meg, du får ikke noe godis sier hun og smiler lurt. Det er det jeg mener med god behandling idag kontra 50 år siden, humor og en lett og omgjengelig tone er like god som den dyreste medisin. Omtanke, omsorg kan ikke gies som en placebo, det tror jeg ikke er mulig.

Sånn gikk nå dagan, mye lesing og nettbrett surfing og eting så klart. Foto Per ;ø)

Allerede på tirsdagen så blir jeg utskrevet og det er deilig å komme hjem til hus og bikkjer igjen, Rupert savnet meg svært mye vil jeg tro for han klarte nesten ikke å holde seg unna meg, lille vennen min sier nå jeg. Det med hunder er en god ting for da må man ut å gå, bra trening dette her.
Nå blir kosthold lagt om litt og snart så er jeg ute i kajakken igjen. Takk for alle gode ord både på sms og FB det varmer. En ekstra stor, meget stor takk til alle i helse Norge, uten dere så hadde ikke ting vært så gode som de er i dag.