Kjørte kilometer......

 Rar overskrift kanskje, men hittil i år så har jeg kjørt 17500 kilometer fordelt på privatbil, motorsykkel og jobb bil (lastebil). Under kjøring av disse kilometerne så er det ikke småtteri jeg har sett og opplevd langs veien. I begynnelsen av mai så kjørte vi inn til Oslo med lastebilen og det var en stor ulykke ved Høvik kirke. Det ble en stund i kø og etter hvert så løste køen seg opp. Politiet sto og dirigerte på stedet og det er vel totalt 4 felt her, ble snevret inn til et felt og folk flest flettet helt uanstrengt. Når det på en måte var min tur til å flette så kommer det en kjekkas i en veldig flott bil og presser seg inn foran meg. Jeg viser han ganske høflig fingeren og han kikker skikkelig surt på meg, tulling tenker jeg og noterer meg bilnummeret. Når jeg kommer vel tilbake på jobben så søker jeg han opp og sender han følgende tekstmelding i passe tid under frokosten hans vil jeg tro. 

God morgen Jon Erik. Tid for refleksjon og ettertanke til din oppførsel i trafikken i går. Når man fletter i trafikken så presser man seg ikke frem slik du gjorde i går. Derfor fikk du hilse på en finger og det likte du tydeligvis ikke. Håper det gikk hjem, jeg tror ikke det da jeg observerte din generelle kjøring i køen.

 Mvh Rolf.

Har såklart ikke fått noen respons på dette og det er vel like trolig at dette preller av som vann på den berømte gåsa. En annen ting som stadig forundrer meg er rundkjøringer, er det to felt inn så er det to felt ut. Jeg digger de som ikke skjønner dette og her forleden dag så holdt jeg på å krasje ved kanal brua, heldigvis så prøver jeg å være oppmerksom, det var jeg også denne gangen. En bil som ligger i venstre felt, sklir over og legger seg i høyre felt.... Hadde ikke jeg vært oppmerksom og bremset ned så hadde jeg blitt klemt inn i autovernet. Min lille hevn (dette har jeg gjort flere ganger) så smetter jeg forbi og legger meg foran og reduserer hastigheten til ca 10 kilometer. Vedkommende holdt seg ca 50 meter bak meg når jeg kjørte i normal hastighet igjen. Det må sies at jeg vurderte å stoppe midt på kanal brua og snakke til vedkommende.

Veldig ofte så opplever jeg det motsatte også, ren skjær høflighet fra med trafikanter og da smiler jeg og får en god følelse innvendig. Jeg stopper ofte og slipper folk ut på veien, gjerne med motorsykkelen og jeg ser folk lyser opp, særlig på morran, dette gir meg en god følelse og det å motta et lite vink og et smil gjør dagen god for meg. Det koster så vanvittig lite og det gir så mye for den som opplever det vil jeg tro. Jeg har valgt å logge antall kilometer for hele 2023 og det blir spennende å se hvor jeg ender. Rar som jeg sikkert er så har jeg loggført antall kaffekopper på Circle K også, har kommet opp i 133 når dette skrives.

Uhell i garasjen, er på en måte loggført det også.....

Bilder fra noen rusleturer med hunder.

Det siste først, fra en morgen tur 21 mai 2023, flere rådyr møtte vi.

 

26 mars 2023 så det slik ut i skogen.

26 august 2022 snusmumrikkene får liksom ikke nok av å snuse.....

Hyggelig med barnebarn på besøk som liker å gå tur.

Denne stien er ca 50 meter fra huset og den blir hyppig benyttet av alle husets innbyggere og besøkende. Her er det et rikt fugleliv og dyreliv, elg, rådyr, hjort (har det vært her) mår og rev ser vi også stadig. 

Livet er herlig når man har dette på utsiden av veggen.

Skarpretter

Opprinnelig var bøddelen (av tysk buttel) skarpretterens assistent. Mens skarpretteren foretok avrettingen av personer med skarpe våpen, sverd eller øks, brukte bøddelen andre metoder, henging, bålbrenning osv. Bøddelen var også den som foretok tortur som avstraffelse for en forbrytelse. Etter hvert ble imidlertid bøddel og skarpretter to synonyme begreper.

Yrket bøddel gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. En bøddel ble sett på som uren og man kunne ikke røre ved en ting en bøddel hadde rørt og for all del ikke håndhils på en bøddel. Akkurat som kongeslektene giftet de seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.

I norsk historisk lovverk forekommer ikke betegnelsen bøddel, den offisielle betegnelsen er skarpretter. I Nord-Norge het det "mestermand". Den latinske tittelen carnifex ble brukt blant annet om Bodø bøddelen Christopher Carnifex ved folketellingen av 1701. Fra gammelt av hadde de fleste større byer og land distrikter egne skarprettere. Etter hvert som dødsstraffen ble sjeldnere og mindre hyppig iverksatt i Norge fra 1750 av, ble skarprettere gradvis redusert. Samtidig ble skarpretterens lønn og anseelse høyere. Opprinnelig ble lønnen utredet av de større byene, men i tillegg måtte hvert hus på landet svare "mestermandstold". Dette måtte skarpretteren selv innkreve og han hadde få makt midler hvis det ikke ble betalt. (tenker jeg hadde betalt ganske raskt om det stod en bøddel på døra mi....)

Opprinnelig var en rekke av våre skarprettere benådede straffanger, eller i noen tilfeller dødsdømte forbrytere som ble benådet. Utover 1700 tallet begynte de egentlige skarpretterslektene å etablere seg i de større byene, slik som familien Lædel i Christiania. I Bergen og Trondhjem hadde skarpretterne også kirurgi som bierverv, til dels med protester fra de vanlige kirurger i de nevnte byer. I Christiansand unngikk skarpretter Froholdt det problemet ved å praktisere som dyrlege. De nord-norske bødlene var ofte bønder eller likefrem husmenn og betydelig underbetalt i forhold til sine kolleger lenger sør.

Dette var i det minste fort overstått.

Det var det herrens år 1801 en skarpretter for hvert av stiftene Akershus, Christiandsand, Bergenhus og Trondhjem samt en for Helgeland, en for Lofoten og Vesterålen (betjente også Senja og Tromsø) og en i Finnmark, i alt 7 stykker. Skarpretteren i Christiania var også militær skarpretter for hæren. marinen hadde ikke egen skarpretter. Den norske skarpretteren hadde fra begynnelsen av oppgaven å henrette folk med sverd (frem til 1780) eller øks, brenne dem levende (frem til 1757), brenne halshuggede lik (frem til 1833) henge dem (frem til 1789) og teoretisk måtte han også kunne drukne dem. Han skulle også brenne bøker og skrifter hvis nødvendig, brennmerke tyver i pannen eller på ryggen. Hugge av hender eller fingre på falsknere og menedere og stå for tortur av grove mordere og majestetsforbrytere. Innenfor militær strafferett måtte han i tillegg kunne radbrekke.

Skarpretter embedet ble i 1806 i Lofoten og Vesterålen inndratt etter Jens Fredriksens død og skarpretteren for Helgeland og Salten fikk hele området opp til Finnmark. Skarpretteren i Christiandsand Nils Froholdt døde i 1824 ble embedet stående ledig. Da skarpretteren Sivert Nielsen døde i 1832 ble heller ikke hans stilling besatt. Den 19 desember 1837 ble det så gjort en revisjon av skarprettervesnet slik at Christiandsands stift ble delt mellom Akershus-skarpretteren (som fikk Telemark og Agder fylkene) og Bergenhus-skarpretteren (som fikk Rogaland) Skarpretteren i Trondhjem skulle overta hele Nord-Norge så snart skarpretteren i Helgeland døde. Den 2 juli 1849, da den trondheimske skarpretter Lars Hyll hadde sagt opp sin stilling, ble det bestemt at det kun skulle være en skarpretter i hele landet, vervet gikk til den bergenske skarpretter Samson Isberg. Fra 1868 var det Theodor Larsen som var rikets skarpretter, han forsto de siste fire henrettelsene som ble utført med øks i Norge. Da dødsstraffen ble gjeninnført i 1945 ble tittelen skarpretter ikke tatt opp igjen.

Litt om å radbrekke.

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at den dømte var blitt ført opp og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord, gjerne noe om kongen og guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Den dømte fikk sine klær skåret av slik at han stod naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene på hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast slik at han ikke kunne bevege seg. Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk å knuse leddene i kroppen til den dømte. Ett etter ett. Dersom den dømte besvimte, ventet bøddelen til han våknet, så brakk han neste ledd. Dette kunne skje oven ifra og ned, eller ennå verre (som om dette ikke var gæli nok) nedenifra og opp. Jeg kan ikke tenke meg en verre smerte enn å få knust anklene.... Når den dømte tilslutt døde, det kunne ta flere dager, så ble liket hengende på dette hjulet i flere dager, noen ble hengende i flere år. Dette til spott og spe og til skrekk og advarsel for andre i samfunnet. 

Dette må ha vært en grusom måte å rusle på.

Skarprettertakster.

På 1700 tallet opererte skarpretteren med følgende takster for sitt arbeid.

* For å slå i stykker armer/ben, 14 riksdaler

* For et hode avhogd med sverd, 10 riksdaler

* For å brenne en kropp, 10 riksdaler

* For et hode avhogd med øks, 8 riksdaler

* For pisking, 5 riksdaler

* For å hugge av en hånd eller fingre, 4 riksdaler

* For et brennmerke, 4 riksdaler

* For å grave ned en kropp, 3 riksdaler

* For hvert knip med glødene tenger, 2 riksdaler

Dette var litt av en prisliste

Rakker

 Rakker eller nattmannen som han ble kalt, var på 1600 og 1700 tallet en nyttig person som utførte de mest utrivelige oppgavene i et bysamfunn. Noe av arbeids oppgavene var tømming av utedoer og latriner, kastrering og avliving av dyr og fjerning av selvdøde dyr fra gatene. Han hadde også rollen som bøddelens hjelper ved henrettelser og avstraffelser. Nattmannen eller Rakker'n måtte også ta seg av liket etterpå og eventuellt begrave det i uvigslet jord.

Nattmannen og hans familie ble betraktet som urene og æresløse. Det sier vel seg selv at statusen til nattmannen var svært lav. Ingen ville døpe ungene hans og når nattmannen døde så var det ikke lett å finne likbærere. Nattmannen var gjerne rekruttert fra benådete fanger og hans rakkerknekter var som regel tukthusfanger som ble tilbudt friheten dersom de påtok seg oppgaven. Noen valgte å forbli i fengsel og det sier vel noe om status.

Navnet nattmann kommer av at hans arbeid helst ble utført på natten for at borgerne skulle bli minst mulig sjenert, blant annet av lukt. Barn av nattmannen eller rakker ble ofte kalt for rakkerunger. Å kalle noen for rakkerunger ble etter hvert forbudt av kongen. Dette tok kong Christian V seg av i 1685. Å være nattmann var en tvingende nødvendig jobb i byer som Christiania så denne Danske kongen bestemte seg for å gjøre sitt til å renvaske yrket. Se der ja litt historie servert av selveste RulleRolf.

This is not a drill.

This is not a drill av og med Roger Waters. Må bare innrømme at jeg har gledet meg til denne konserten i lang tid og før jeg går videre, et lite hjertesukk til alle dere som mener at man burde boikotte denne konserten...... Det er helt i orden det, men når geniet bak "Dark side of the moon" spiller fra et 50 år gammelt album, da kjøper jeg billetter og hører på han, ferdig snakka. Det spiller ingen rolle for meg om du er sammen med ei Ukrainsk dame eller noe annet. Musikken til Pink Floyd er udødelig og innholdet eller lyrikken til Roger Waters er det ennå mer snert i. Vi hadde virkelig tatt på oss spander buksene og kjøpt oss black VIP billetter og angret vel ikke et sekund på dette. 

Dette er scenen 360 grader, detta blir knall.

Her prater Roger til ei lita jente.

Vi satt på 2 rad og hadde en fabelaktig flott utsikt. Det som er virkelig deilig med Pink Floyd og Roger Waters er at musikken starter til avtalt klokkeslett. Showet starter med en mørk versjon av Comfortably numb, denne sangen har blitt min absolutte favoritt og særlig vokal prestasjonen til Shanay Johnson synes jeg er helt fantastisk, egentlig vår tids Clare Torrey (hun som hyler og skriker på The great gig in the sky)

79 år og holder koken så jeg blir misunnelig.

Dette er så kult og han spiller på frykten for "storebror"

Roger Waters er nå blitt hele 79 år han holder koken, ingen tvil om det. Scenen er bygget opp som et stort kryss og det er en kjempestor skjerm også formet som det sammet krysset rundt det hele, det hele kan heises opp og ned. Bildene og filmene som vises er ganske så sterke, det er flere innslag fra The Wall som jeg kjenner igjen. Særlig et innslag fra et Amerikansk helikopter hvor vi hører en samtale som lyder ca sånn It's AK47!!! Light them up, hvoretter det blir skutt etter 5 journalister og de dreper to stykker. Hvil i fred Namir Noor-Eldeen og Saeed Chmagh.

Dyktig han som flyr disse dyrene.

Nytt av året var en flygende sau 😎

Dette er veldig sterkt og Roger Waters er god på å formidle ting.

Han spiller relativt uanstrengt men det skulle vel bare mangle vil jeg tro.

Under nummeret med Sheep så kommer det jaggu meg en stor sau flygende, grisen er jeg vant til å se, men denne sauen den var ny. Selvfølgelig så var også grisen ute og luftet seg.

Her fra avslutningen og jeg håper jeg kan se han og bandet en gang til.

Set liste: Comfortably Numb, The happiest days of our life, Another brick in the wall part 2, Another brick in the wall part 3, The powers that be, The bravery of beeing out of range, The bar, Have a cigar, Wish you where here, Shine on your crazy diamond, Sheep, In the flesh, Run like hell, Deja vu

 Pause 

Deja vu reprise, Is this the life we really want?, Money, Us and them, Any colour you like, Brain damage, Eclipse, Two suns in the sunset, The bar (reprise), Outside the wall.

The Band:

Roger Waters - Bas gitar / gitar / vokal

Jon Carin - Piano / gitar / vokal

Robert Walter - Orgel

Jonathan Wilson - Gitar / vokal

Gus Seyffert - Bass gitar / gitar

Dave Kilminster - Gitar / vokal

Joey Waronker - Trommer / rytme

Seamus Blake - Saksofon

Amanda Belair - Vokal

Shanay Johnson - Vokal